Nettopp.
Jeg gjør det denne gangen konsekvent, på pur djevel skap. Nettopp for
og under streke hvor slitsomt det er å hver dag måtte forholde seg til
et språk i for fall. Jeg er kanskje over gjennom snittet opptatt av
skrive feil.
Sær skrivinger, stave feil å og/å-feil. Jeg røsket Disney boka fra beste mor da jeg var tre, å sa jeg skulle lese sjøl. Siden den gang har jeg lest hundre vis av bøker og skrevet side opp å side ned, å derfor er det på tide med mitt eget lille kors tog mot språkets for fall. Det var nemlig ikke sånn når jeg begynte på skolen. Omtrent her skal jeg gå over til korrekt, norsk rettskriving igjen.
Vi hadde ikke datamaskiner (om man ser bort fra en Macintosh SE30 som spilte midi-filer av Beatles «Lucy in the sky with diamonds» og 8MB harddisk, eller mobiltelefoner (pappa hadde, en Ericsson Hotline på omlag fem kilo). Vi måtte jevnlig tyne oss gjennom diktater (finnes det lenger?) og gloseprøver, grammatikktester og norskstiler, og læreren rettet ivrig med rød penn. I min klasse var vi bare to elever, så det var heller dårlig med rom til å snike seg unna i mengden. Det man gjorde, ville bli - og ble - nøye gransket av lærer-Liv og lærer-Torhild, før resultatet uten det minste spørsmål ble kringkastet. Jeg var best i norsk, Sissel var best i matte, og innimellom fungerte vi som lærere for hverandre til vi entes om et minste felles multiplum i læringskurvene. Derfra gikk det brått unnabakk.
Et sted i slutten av forrige årtusen gikk det fullstendig på skeiva, og plutselig er det greit å skrive som en førsteklassing, selv om man er godt voksen. Jeg skal slett ikke skryte på meg at jeg alltid skriver feilfritt selv, for i svingene går det som kjent ofte fort unna.
Man trenger ikke lære å skrive riktig, for Word har jo stavekontroll! «Men tenk på dem med dysleksi, da», er argumentet, gjerne fra dem som selv slurver med språket. DE har ikke dysleksi selv, men man skal helst ikke påpeke at språket er i full revers mot noe gutturalt og huleboeraktig. Da kan man risikere å såre noen. Ikke et vondt ord om dyslektikere, jeg har samme problem med tall og gråter nesa sår og rød over KID-numrene fra Gausdalsvegen AS. Men såvidt meg bekjent, har dysleksi aldri vært smittsomt, iallefall ikke i den grad at det rammer hele årskull og foreldregenerasjonen i samme slengen. Mitt argument er alltid det samme, og jeg får alltid like mye kjeft; det kalles ikke dysleksi, det kalles latskap. Det er latskap, når Fakkelprisen (som jeg egentlig skulle skrive om, og nå har blitt helt tilfeldig offer) melder på sine nettsider at «Fakkelprisen er et dugnadsprosjekt i regi av Lillehammer entusiaster». Det er latskap når butikkene annonserer for lamme lår og pute var (og ikke er). Det er fordømt latskap når man ikke gidder å bry seg om at aldri er to l’er i aldri, og alltid to l’er i alltid, eller den gang da og alltid når. Rett som det er får jeg telefoner fra bekjente som lurer på om hist eller her skrives i ett eller to ord. Jeg ber dem bare lese det høyt.
Høres «pølsegrateng» mer vettugt ut enn «pølse *kunstpause* grateng» så er førstnevnte sannsynligvis verd å satse på. Hva folk foretar seg i sitt eget hjem, skal man som kjent ikke blande seg opp i. Likevel bør man ta en pause, lese litt høyt, og gjerne spørre en venn før man publiserer, reklamerer, annonserer og trykker «send», særlig når det er ting som skal ut i full offentlighet. Jeg er så kverulerende at jeg stoler mer på værvarslene til Yr.no fordi de i motsetning til Storm.no har «søkeresultater» og ikke «søke resultater». Klarer de ikke å skrive god norsk, stoler jeg ikke på at de melder været riktig heller.
Bindestreker er små, unnselige og lett å glemme. Men du skal få dem av meg, helt gratis.
(Leder i Byavisa 7.2.2013)
Sær skrivinger, stave feil å og/å-feil. Jeg røsket Disney boka fra beste mor da jeg var tre, å sa jeg skulle lese sjøl. Siden den gang har jeg lest hundre vis av bøker og skrevet side opp å side ned, å derfor er det på tide med mitt eget lille kors tog mot språkets for fall. Det var nemlig ikke sånn når jeg begynte på skolen. Omtrent her skal jeg gå over til korrekt, norsk rettskriving igjen.
Vi hadde ikke datamaskiner (om man ser bort fra en Macintosh SE30 som spilte midi-filer av Beatles «Lucy in the sky with diamonds» og 8MB harddisk, eller mobiltelefoner (pappa hadde, en Ericsson Hotline på omlag fem kilo). Vi måtte jevnlig tyne oss gjennom diktater (finnes det lenger?) og gloseprøver, grammatikktester og norskstiler, og læreren rettet ivrig med rød penn. I min klasse var vi bare to elever, så det var heller dårlig med rom til å snike seg unna i mengden. Det man gjorde, ville bli - og ble - nøye gransket av lærer-Liv og lærer-Torhild, før resultatet uten det minste spørsmål ble kringkastet. Jeg var best i norsk, Sissel var best i matte, og innimellom fungerte vi som lærere for hverandre til vi entes om et minste felles multiplum i læringskurvene. Derfra gikk det brått unnabakk.
Et sted i slutten av forrige årtusen gikk det fullstendig på skeiva, og plutselig er det greit å skrive som en førsteklassing, selv om man er godt voksen. Jeg skal slett ikke skryte på meg at jeg alltid skriver feilfritt selv, for i svingene går det som kjent ofte fort unna.
Man trenger ikke lære å skrive riktig, for Word har jo stavekontroll! «Men tenk på dem med dysleksi, da», er argumentet, gjerne fra dem som selv slurver med språket. DE har ikke dysleksi selv, men man skal helst ikke påpeke at språket er i full revers mot noe gutturalt og huleboeraktig. Da kan man risikere å såre noen. Ikke et vondt ord om dyslektikere, jeg har samme problem med tall og gråter nesa sår og rød over KID-numrene fra Gausdalsvegen AS. Men såvidt meg bekjent, har dysleksi aldri vært smittsomt, iallefall ikke i den grad at det rammer hele årskull og foreldregenerasjonen i samme slengen. Mitt argument er alltid det samme, og jeg får alltid like mye kjeft; det kalles ikke dysleksi, det kalles latskap. Det er latskap, når Fakkelprisen (som jeg egentlig skulle skrive om, og nå har blitt helt tilfeldig offer) melder på sine nettsider at «Fakkelprisen er et dugnadsprosjekt i regi av Lillehammer entusiaster». Det er latskap når butikkene annonserer for lamme lår og pute var (og ikke er). Det er fordømt latskap når man ikke gidder å bry seg om at aldri er to l’er i aldri, og alltid to l’er i alltid, eller den gang da og alltid når. Rett som det er får jeg telefoner fra bekjente som lurer på om hist eller her skrives i ett eller to ord. Jeg ber dem bare lese det høyt.
Høres «pølsegrateng» mer vettugt ut enn «pølse *kunstpause* grateng» så er førstnevnte sannsynligvis verd å satse på. Hva folk foretar seg i sitt eget hjem, skal man som kjent ikke blande seg opp i. Likevel bør man ta en pause, lese litt høyt, og gjerne spørre en venn før man publiserer, reklamerer, annonserer og trykker «send», særlig når det er ting som skal ut i full offentlighet. Jeg er så kverulerende at jeg stoler mer på værvarslene til Yr.no fordi de i motsetning til Storm.no har «søkeresultater» og ikke «søke resultater». Klarer de ikke å skrive god norsk, stoler jeg ikke på at de melder været riktig heller.
Bindestreker er små, unnselige og lett å glemme. Men du skal få dem av meg, helt gratis.
(Leder i Byavisa 7.2.2013)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar